Polens helter innen progrock - slik beskrives bandet etter flere vellykkede festivalopptredener. Deres 2. album Jorden og solen, opprinnelig innspilt i 1995, er nå gjenutgitt av et brasiliansk plateselskap. Målet: Det er på tide at resten av verden oppdager Ankh!

Hvorfor dette heltebegrepet da? Vel, først og fremst skiller de seg bra ut fra mengden av nyere progband, med et originalt sound og en spesiell sceneopptreden (skumle masker) samt meget energisk musikk. Instrumenteringen er heller ikke helt standard, for det er felen som er hovedinstrumentet, akkompagnert av et standard rockeband.

8 låter, av 14, er sunget på polsk. Disse er ok (mye rock), men det er spesielt de resterende 6 instrumentale låter som gjør at bandet blir lagt merke til. Her finner en inspirasjon fra tidligere utgaver av U2 samt Rush i form av klangbilde og instrumentering. De tunge gitarriff og soundet kan virke inspirert av Black Sabbath. Ellers er komposisjoner og arrangementer inspirert av et nærmest nostalgisk 70-talls progrock og hardrock sound. Det upolerte og veldig rå samt meget levende soundet, sammen med felen, er nok hovedgrunnen til bandets helteplass. Lydmiksen er klar og fin.

Fin variasjon ved bruk av akustiske gitarer, en intro av J.S.Bach (Vivace), intens folkemusikk og rolige ballader med fele i tillegg til den tunge hardrock baserte progrocken gjør at albumet oppleves friskt, spennende og variert. Folkemusikkpartiene låter som en utemmet blanding mellom Anekdoten og Annbjørg Lien (anbefaler for øvrig hennes Prisme album). Musikerne virker godt samkjørt. Alt i alt et spennende album, og band.
Tilbake

	APOCALYPSE live in usa - north carolina
		Format 2CD Nasjonalitet Brasil Innspilt 1999 Utgitt 2000 Plateselskap Rock Symphony Katalognr. RSLN 048/049 Spilletid 46:15/19:50 Anmelder Johan Dalsrud

Som tittelen antyder har vi her en live plate, dobbelt live faktisk. Den er spilt inn under Progday 99 som er en av de store prog-festivalene i USA, og dette har blitt arrangert noen år nå. Kvartetten Apocalypse var visstnok det første band fra sørlige halvkule å spille på denne festivalen. De spiller en reltivt lett gjennkjennelig blanding av neoprog og brasiliansk heavy-rock.

Dette er deres 6 utgivelse og plata inneholder 13 låter, 9 på den første cd'en og 4 på den siste. Blandt selvkomponerte låter finner man også en medley med Tchaikovsky, Mozart, Bach, Beethoven, Orff og vår egen Edvard Grieg. Lyden er ikke helt på topp, men helt akseptabel for en live plate.

Komposisjonene er desverre heller ikke helt på topp, og jeg synes det blir litt slitsomt å høre på gitar partier og keyboard løp med typiske arrangementer uten særlig spennende melodier eller partier som skiller seg ut låt etter låt. Keyboardist Eloy Fritsch har med seg et imponerende arsenal av klassiske synther og keyboards. Han vil gjerne være Keith Emerson, men når desverre ikke denne mannen til knærne engang. Til tross for lass på lass med utstyr, blir det lite variasjon i lyder og spillestil. Broren hans Ruy Fritsch trakterer giter i typisk neo-prog stil. Samspillet mellom musikerne kunne ha også vært bedre, men til tider låter det ganske ok. Trommeslager Chico Faseli virker på meg som den mest kompetente i gjengen. Den andre Chico, denne gang Casara, er middlemådig både som bassist og vokalist

CD nr 2 inneholder en imponerende multimedia-sak for PC. Dette er proft lagt opp med lydklipp, bilder, informasjon, historie, diskografi og en 7 minutter lang live video fra festivalen (?). Meget bra og interessant, særlig for de med kunnskap i brasiliansk, da ting ikke er skrevet på engelsk.

Tilslutt havner vi opp med en grei plate uten store høydepunkter. Nå og da virker bandet inspirert, men idet store og hele en litt ensidig live plate, selv med en informativ mulimedia bit, får ikke denne utgivelsen mer en godkjent.

Tilbake

	CHANCE escape to horizon
		Format CD Nasjonalitet Frankrike Innspilt 1996-99 Utgitt 2000 Plateselskap Musea Katalognr. FGBG 4327.AR Spilletid 63:46 Anmelder Jon Christian Lie

Franske Muséa legger ikke akkurat så mange fingre i mellom, i sitt forsøk på å karakterisere denne utgivelsen. "På høyde med det beste fra Camel, Pink Floyd og Yes" - kan man lese seg frem til og når att på til Roine Stolt (ex-Kaipa, The Flower Kings) bidrar med solo-gitar, kan man ikke nekte for at dette høres meget spennende ut!

Chance er et prosjekt startet av den franske multi-instrumentalisten/komponisten Laurent Simonnet (trommer, bass, keyboards). Med seg på dette albumet har han fått med seg fire gjeste-gitarister, deriblant tidligere omtalte svenske, samt Jean-Luc Payssan (akustisk gitar) fra den franske gruppa Minimum Vital.

På Escape To Horizon presenterer Laurent Simonnet en forholdsvis myk og behagelig form for instrumental symfonisk rock. Låtene er gjennomgående meget lange, består av få temaer og solo-gitaristene får utfolde seg nokså fritt på toppen av Simonnets underliggende synth-tepper og komp. En del av musikken minner meg sterkt om det franske bandet Edhels, mye på grunn av at musikken er synthesizer-basert og nokså lett og ledig.

Skal jeg sette fingeren på noe spesifikt må det bli at lyden virker noe klinisk, og at musikken så vel som lydbildet varierer lite. Svært mye faller på gitaristenes prestasjoner - som det isolert sett ikke er noe å si på, men jeg sitter igjen med en følelse av at noen av komposisjonene kunne vært enda mer gjennomkomponerte. Chance er heller aldri i nærheten av den dynamikken som kjennetegnet de tre nevnte klassiske grupper...
Tilbake

	DEYSS The dragonfly from the sun
		Format CD Nasjonalitet Sveits Innspilt 1979 Utgitt 2000 Plateselskap Musea Katalognr. FGBG 4320.AR Spilletid 65:05 Anmelder Petrus Bojanowski

Sveitsiske Deyss startet på 70-tallet, men kom ikke med noen plater før på 80-tallet. Musea presenterer her materiale, samt konsertopptak, fra slutten av 70-tallet.

70-tallets Camel, Fokus, Kaipa, Fruupp, Schicke-Führs-Fröhling (SFF), Yes og Genesis virker klart som inspirasjonskilde til den symfoniske progrocken som Deyss fremfører.

Lydbildet er som en meget autentisk bootlegg, med opptak fra studioøvelser og konserter. Helt upolert og meget direkte. Noenlunde samme orgel lyd (uten overdrive), samme stringsynth lyd, noen få Moog lyder, samme halv distortion gitar lyd og amatørmessig miksede trommer, utgjør instrumenteringen og trioen Deyss på dette instrumentale album.

Verken musikk eller arrangementer tar av, i verken den ene eller andre retning. De både korte og nesten et kvarter lange låtene er melodiøse, nokså forutsigbare og ganske vakre, dersom en kun konsentrerer seg om tanken bak komposisjonen og glemmer selve lydproduksjonen. Det ligger faktisk veldig mye bra potensiell progrock her. Hadde dette bare vært skikkelig mikset samt en del rikere arrangert, ville Deyss kunne kommet på nivå med sine store forbilder.

Da jeg ikke kjenner bandets utgivelser fra 80-tallet kan jeg ikke si om det ble noe mer fornuftig ut av disse, etter mine ører, musikkskissene og forferdelige opptakene. Dette album er nok helst for spesielt interesserte.
Tilbake

	DIGITAL RUIN dwelling in the out
		Format CD Nasjonalitet USA Innspilt Utgitt 2000 Plateselskap insideOut Katalognr. Spilletid 56:37 Anmelder Petrus Bojanowski

Digital Ruin's andre albumet Dwelling In The Out har mottatt glimrende kritikk. Bandet består av talentfulle og kreative musikere som lager musikk av høy kvalitet, og som stilmessig har latt seg inspirere av den hardere og desidert mørkere avkroken til progrocken.

Det en umiddelbart fester seg ved er den aggressive bruken av unisone gitar/bass riff, med et heavy gitarsound som gnistrer og spraker. Kanskje for å understreke bandets "etternavn", Ruin, ligger bassen meget dypt og gir lydbildet et uhyggelig dommedagspreg som suger tak i en. Dette skaper da også en vellykket fyldig frekvensspredning i helhetsbildet og lydlandskapet.

Fornavnet Digital er det keyboards som står for. For virkelig å understreke den digitale (kanskje kommende) dommedag benyttes det en kreativ spillestil som nærmest spikrer fast akkordenes toneløp, og sammen med en del fancy effekter heves det hele til en psyko/fantasy/science fiction grøsser. For det meste foregår dette i bakgrunnen, sammen med feite progressive lydtepper.

En kreativ trommeslager som sammen med bassisten, følger musikken på en intelligent måte og skaper et solid komp. Sangerens heavy stemme passer utmerket i det trøkk og den intensitet som resten av bandet utgjør, også på de roligere partier.

Lydbildet er krystallklart, vel balansert og mektig. Topp kvalitet er det også på fremførelse. Stilmessig kan vi kanskje forklare musikken til Digital Ruin som en kald og dyster melodiøs metalprog med mye sjel, der temaer holdes lenge nok til å fenge skikkelig tak i en og endres akkurat i tide før det blir ensformig. Blir en først sugd inn i det mørke landskapet er det vanskelig å komme ut, uten lommelykt.
Tilbake

	ENCHANT juggling 9 or dropping 10
		Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2000 Utgitt 2000 Plateselskap InsideOut Katalognr. IOMCD064 Spilletid 64:15 Anmelder Johan Dalsrud

Denne gjengen fra San Francisco har nå holdt det gående i over 10 år, og utgir med dette sitt femte album. De har etterhvert opparbeidet seg et navn etter å ha turnert med band som Marillion, Threshold, Dream Theater og Spock's Beard både i USA og Europa. Dessuten har trommis Paul Craddick spilt med Steve Rothery i Marillion, og gitt ut sitt eget prosjekt XEN, med gutta fra Enchant som medspillere. Det høres at gruppa er godt samspilte og har funnet sin retning innen musikken. Produksjonen er meget bra og designet på coveret er velgjort og understreker albumets tittel.
Men Enchant kan være litt for forsiktige med å trekke låtene sine fra det realtivt lyttevennlige soundet de har. For dette er rock-prog mer enn prog-rock, hvis det gir noen mening. Dvs. vers-refreng-vers-refreng-mellomparti-vers-refreng i for stor grad i de fleste låtene. Det er absolutt ikke dårlige komposisjoner, men oppbygningen kunne med fordel vært gjort mer spenstig. Musikerene er kapable til å skrive meget bra partier, noe de viser til tider på dette albumet også. Blandt platas sterkere låter er åpningskuttet 'Paint the picture', 'Elyse' og 'Broken Wave' som skiller seg litt ut. Ellers er det ting her og der som er stilig, men det vannes ut som tidligere nevnt

Likte du XEN plata jeg anmeldte i Tarkus nr 10 (som er bra, men kanskje ikke så bra som jeg da beskrev den gang) og har likt Enchants tidligere utgivelser, vil du helt sikkert like denne også. Er du på jakt etter nyskapende og eksprementiell prog bør du se en annen vei. Plata er absolutt ikke dårlig, men heller ikke så bra at interessen blir der låt etter låt. Skulle 90-talls rockerne Mr.Big spille prog, ville det kanskje høres ut som dette her. Anbefales derfor med forbehold.

Tilbake

Vi taler ikke bare om "samspill"; de labyrint-aktige mønstrene bærer i realiteten mer preg av at instrumentene opponerer og "konkurrerer" mot hverandre. Alt sammen låter systematisert til minste detalj, og dette gir unektelig materialet en rastløs og ganske slitsom karakter, et ytterlig fellestrekk med Ruins. Erehia deler derimot ikke disses bisarre harmoniske og vokale doméne, og dette gjør Manuzkritoz til et atskillig mørkere, mer esoterisk og finslepet "avant-prog" uttrykk.

Duoen har tydeligvis arrangert denne kravstore musikken med ambisjoner om å kunne fremføre den live; eksempelvis brukes programmerte trommer for å tillate slagverker Tizok å tilføre gitarspill til Jorge Gaitáns imponerende basslinjer, der hvor de doble melodiføringene blir for avanserte for MIDI-systemløsninger. Med unntak av litt bakgrunnsstemmer, er CDen for øvrig helt instrumental.

Jeg innrømmer gjerne at jeg allerede i utgangspunktet setter pris på sant "alternativ" prog av såpass høyt kaliber, både hva gjelder komponering, teknikk og prefererte lydbilder. Og jeg har stor sans for Manuzkritoz, selv om jeg empatiserer med dem som av en eller annen grunn finner slikt ugjennomtrengelig. Avantprog-fans bør på den annen side lete seg grønne til de finner albumet, da dette er alvorlig grove saker.
Tilbake

	ETHERAL COUNTERBALANCE mellifluous confluence
		Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1994 Utgitt 1994 Plateselskap September Gurls Katalognr. SGCD11 Spilletid 64:27 Anmelder Petrus Bojanowski

Dette er typisk "Lenge leve 70-tallet" musikk, ja kanskje sent 60-tallet. Her finner man karakteristiske wah wah bie fuzz gitarlyder og citar etterligninger. De som er ute etter komplisert akkordbruk vil nok synes at 2 akkorder pr. låt kan bli noe ensformig. Liker man derimot gammel psykadelisk rock vil en nok la seg hypnotisere av de suggererende (tolk: monotone), repeterende musikalske hippie mantra.

Bortsett fra Steve Chew på bass og Dan Tilbury på trommer spiller "Rustic" Rod Goodway (tidligere medlem i Magic Muscle) alle instrumenter selv og synger, ja nærmest prater, med en slik fjern halvt vrengt lyd.

Stort sett bygges låtene opp av Hawkwind, Pink Fairies og Pink Floyd lignende lydbilder a la de første "syre"-utgivelsene. Det er utrolig hvor mye musikk en faktisk kan lage bare med grunnakkorden i bunnen og litt østlige skalaer.

Men når det i tillegg er liten variasjon i lydvalg, sound og det samme musikalske mantra kommer igjen og igjen fra låt til låt ender dette opp som et album for spesielt interesserte. Men våre kjære Tarkus lesere er jo nettopp spesielt interesserte i det store spekteret musikk som ikke er laget for pengenes skyld.

Mellifluous Confluence ble utgitt i kun 1000 eksemplarer (10 låter), men er nå trykket opp på nytt med 12 låter, bl.a. oppfølgeren til 4Q2 fra første album (Ethereal Counterbalance), og heter denne gang 4Q3.

Hvem vil være med på en konkurranse og tippe hva neste vil hete? 4Q4, ha! Her er altså svaret, så da blir det ingen konkurranse. Men den som følger med videre i Tarkus, vil kanskje kunne få svar på dette ved neste utgivelse (av bandet).
Tilbake

	INTERFÉRENCE SARDINES mare crisium
	Format CD Nasjonalitet Canada Innspilt 1998 Utgitt 1999 Plateselskap Poisson d'Avril Katalognr. Spilletid 61:47 Anmelder Rikard Toftesund

Quebec-provinsen har de siste 15 årene gitt oss mangt et spennende tilskudd. Jeg kan nevne artister som Miriodor, Justine, Nathan Mahl, Jean Derome, Papa Boa, Wondeur Brasse og Dägmahr. Mare Crisium er debut-LPen til den eksperimentelle kvintetten Interférence Sardines, som bl.a. består av folk med solid bakgrunn som studiomusikere. Besetningen er fiolin/bratsj, alt- & barytonsax, el-gitar, trommer og bass. Brorparten av materialet er instrumentalt, men der vokallinjer inntrer bidrar alle medlemmene.

Musikken er leken og underfundig, men også ekspresjonistisk og lunefull. Sangene veksler mellom oppgirede "kammerpop"-valser og mer "progressivt" strukturerte stykker, og gjennomgående er det fiolin og saksofon som dominerer melodiføringene. Interférence Sardines har et temmelig mildt og imøtekommende sound hva RIO-beslektet musikk som dette vedrører; i prinsippet minner de meg litt om europeiske navn som Begnagrad, Ensemble Nimbus, Nimal og kanskje amerikanske Hamster Theatre. I likhet med disse er spilleferdighetene hele tiden åpenbare, samtidig som produksjonen er utpreget enkel og klar - her brukes i det store og hele fint lite effekter og artifakter, noe som gjør materialet desto mer tilgjengelig. Iblant svinger det noe helt ekstremt av denne gjengen, faktisk.

Imellom de "ordinære" sangene (med varighet fra 2 til 11 minutter) har gruppen plassert bittesmå improvisasjons-snutter, noe som på kreativt vis knytter hele CDen sammen i en slags sirkusaktig helhet. Dette medfører at opplevelsen blir en ganske annen hvis man spanderer på seg muligheten til å høre albumet i ett.

Prøv Interférence Sardines' Mare Crisium dersom du liker underholdende musikalsk intelligens og estetikk.
Tilbake

	ISOTOPE 217 the unstable molecule/utonian_ automatic
	Format 2 x CD Nasjonalitet USA Innspilt 1997/1999 Utgitt Plateselskap Thrill Jockey Katalognr. Spilletid Anmelder Endre Begby

Chicago-kvintetten Isotope 217's to første album føyer seg pent inn i rekken av interessante utgivelser fra den amerikanske Thrill Jockey-labelen. Bandet er sammensatt av medlemmer fra Tortoise og The Chicago Underground Orchestra, og på tross av en relativt konvensjonell instrumentering (trommer, bass, gitar, orgel/elektronikk, kornett) klarer de å mane frem et helt spesielt sound. Kjapt og litt for enkelt beskrevet er Isotope 217 et Tortoise på funk-trip. Ellers inneholder platene klare referanser til Miles Davis i perioden fra Bitches Brew via Live Evil til Pangea. Dermed er listen selvfølgelig satt skyhøyt, men Isotope 217 kommer seg unna med skinnet i behold.

Bandets musikk er en intrikat og spennende blanding av rock, jazz, funk og eksperimentell elektronika av typen som har gitt opphav til velmente men intetsigende skribent-floskler som "post-rock" og lignende. På samme måte som med Tortoise kan musikken ved første gjennomhøring synes en anelse enfoldig og repetitiv. Men det er også her deres store styrke og særpreg ligger, for ved nærmere lytting får man høre en type musikk som utvikler seg i det små: Låtenes fokus forskyver seg gradvis; subtile detaljer får spille seg ut, gjerne over minutter av gangen. Disse bandene utviser en helt unik tålmodighet med sitt melodiske materiale og lar komposisjonene utfolde seg i sitt eget tempo, med en helt spesiell indre ro.

Nå skal det sies at veldig mange av disse Chicago-bandene gresser på det samme, relativt smale beitet, og det er ikke alltid lett for en outsider å holde de fra hverandre. Men enn så lenge er det i hvert fall friskt, grønt gress nok til dem alle, og vi kan bare glede oss over den spennende og nyskapende musikken de byr på. Selv om jeg personlig synes Utonian _ Automatic er strået hvassere enn debuten, kommer begge disse platene med min varmeste anbefaling.
Tilbake

	LANA LANE queen of the ocean
		Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1999 Utgitt 1999 Plateselskap Limb Music Products Katalognr. LMP 9903-009 CD Spilletid 70:53 Anmelder Johan Dalsrud

Denne damen fra Los Angeles blir promotert som 'The queen of symphonic rock'. Og det er hva vi får også, heavy symfonisk rock med mektige arangementer og fyldige lydbilder.

Lana Lane's forrige utgivelse, som var en liveplate, ble anmeldt i Tarkus nr 8. Der fikk hun en blandet mottakelse, selv om det var lyspunkter å høre til tider.

På denne nye studioutgivelsen har hun og bandet spilt inn 8 nye låter pluss 3 bonusspor (og to av disse er fra Live in Japan). Mest av alt kan vel dette prosjektet krediteres en mann ved navn Erik Norlander (svensk?) som spiller alle keyboards og som også har skrevet, produsert, arrangert og mikset denne plata. I tillegg er han Lana Lanes partner utenom musikken og.

Her er det mye bruk av keyboard, og mellotron, hammond, minimoog og rhodes brukes flittig, og dette skaper nok den lille progfeelingen som plata har. Her har vi også noen partier som kan minne om Keith Emerson, særlig den overstyrte moog lead lyden.

Ellers er de andre musikerne gode, med en del gode soloprestasjoner. Produksjonen og lydbildet er det ingenting å utsette på, meget bra selv under de mest pompøse og mektige partiene.

Lana Lane selv er en meget god vokalist, selvom heavytonen er litt for fremtredende til tider for min smak. Og så er det desverre også inkludert to kjedelige ballader: Without you som er skrevet av glam-rockeren Davy Vain, og Let heaven in som selv med chapmanstick-spiller Don Schiff blir altfor platt. Men de andre komposisjonene har en del fengende partier og driv til å få meg interessert ihvertfall en liten stund.

Band som kan sies å ha fellelskap med Lana Lanes musikk, er som Petrus nevnte i nr 8, mange av 80-tallets småproggete heavyband. Men også de tyngre partiene til Saga, og 80-talls Gary Moore spøker i bakgrunnen.

Hvis du har lyst til å sjekke ut denne damen og hennes band er nok denne utgivelsen bedre å starte med enn Live in Japan, da du får 9 nye studiolter + 2 live låter fra nevnte plate. Du får ihvertfall melodiøs symfonisk rock bra fremført av en dyktig vokalist, men de helt store følelsene bringer denne plata ikke med seg. Og det skyldes at det er for lite prog til å få oss helt engasjerte tror jeg.
Tilbake

Mad Crayon krysser teknisk funkpop med retro-prog og avgir et sofistikert og erke-italiensk uttrykk. Musikken er overraskende tettskrevet og avansert, de overdrevent myke akkordbygningene og harmoniseringene til tross. CDen består av åtte låter fra 2 1/2 til 11 1/2 minutter i lengde, og disse renner praktisk talt over av velfunderte variasjoner og svingninger. Blant instrumentalistiske oppturer må tangentspillerne (digitale som analoge fakter her) og trommeslageren nevnes, samt vokalen som foregår på den utpreget sensitive, italienske måten - uten at det egentlig blir kvalmt, selv om tendenser finnes. Gitaristen utgjør derimot en nedtur med sitt trivielle og altfor strømlinjede, fusion-fokuserte fingersirkus.

Men jeg liker Diamanti ganske godt! Den er ufarlig i sin eleganse men helstøpt i sin stilrenhet, og her ligger et aldri så lite triks. Når alle involverte parter dessuten er mer enn kompetente nok fra komposisjons- så vel som produksjonshold, blir det mange flotte momenter å levne øret. Jeg tør påstå at Mad Crayon har kommet svært langt fra debuten i '94; her får vi en form for nåtids versjon av Banco ca. 1976 med alle ettertrengte ingredienser, og fans av viderekommen, moderne prog ala The Underground Railroad vil sikkert sette pris på Diamanti. Anbefalt i det store og hele.

Tilbake

	MÁSFÉL viperagarzon
	Format CD Nasjonalitet Ungarn Innspilt 1996 Utgitt 1997 Plateselskap Bahia Katalognr. CDB 024 Spilletid 53:46 Anmelder Rikard Toftesund

Etter det berømmelige jernteppets fall for drøyt ti år tilbake, har en ny generasjon søkende artister gitt seg til kjenne innen øst-europeisk rock. Det burde være tilstrekkelig å nevne navn som Kampec Dolores, Ser un Peyalero, Uz Jsme Doma, Korai Öröm og Urfaust; samtlige forener ulike stiler (balkansk folketone, industriell lyd, improvisasjon, neo-psykedelia, avantgardejazz, tungmetall) på et ofte forbausende helhetlig vis - med stor musikalsk effekt. Másfél er et hjertelig velkomment tilskudd til dette mangesidige treet.

Denne kvartetten (el-gitar/bass/trommer/altsaksofon) skaper lange, hypnotiserende og farverike lydkonstruksjoner som fremføres med drivende intensitet, tidvis repetitivt og tilnærmet monotont, andre ganger med utstrakt vekt på rytmiske brekk og pauser. Assosiasjonene går dermed i retning av et slags østblokkens svar på amerikanske postrock-grupper som Don Caballero, Dog Faced Hermans og kanskje tidlig Tortoise, men med den åpenbare forskjell at Másfél legger opp til en mer bevisst "progressiv" linje. Med dette mener jeg at enkelte av de strukturelle idéer og løsninger som ligger til grunn for oppbygningen av arrangementene, lett lar seg spore til etablerte artister som østerrikske PEST, den kanadiske jentegruppa Wondeur Brasse og Orthotonics fra USA - band som gjerne slekter like mye på RIO-type sangformer i tradisjonen etter Etron Fou Leloublan, som på pønk og new-wave.

Særegent for Másféls musikk er en nesten urovekkende slagkraftig "puls", noe som spesielt kommer til uttrykk gjennom måten hvorpå ett av instrumentene konstant later til å "opponere" mot en "angripende" rytmeseksjon med lumske harmoniske hensikter; fornemmelsen blir som av et marsjerende korps i taktfast tramp mot endeliktet, hvor enn det måtte være. Låtene er fra ca. 6 til 16 minutter lange, men "vanskeligheten" i denne musikken består i nyanser og varsomme pålegg til den rytmisk-harmoniske utviklingen i hver enkelt låt, ikke i stadige akkord-, stemnings- eller temposkifter. Nå hører det likevel med til historien at denne standhaftige stødigheten i seg selv antar en nokså imponerende karakter, noe som forteller mye om musikernes kvaliteter så vel enkeltvis som kollektivt - igjen et trekk som er betegnende for samtidens "postrock".

Viperagarzon står for undertegnede som et interessant og forfriskende møte med en obskur artistisk utpost, fullstendig løsrevet fra ethvert musikalsk nyhetsbilde en risikerer å støte på i omegnen.
Tilbake

	ANDRE MELLO blue desert
		Format CD Nasjonalitet Brasil Innspilt 1999 Utgitt 2000 Plateselskap Rock Symphony Ltda Katalognr. RSLN 051 Spilletid 54:33 Anmelder Petrus Bojanowski

Albumet Blue Desert åpner med Glacial Landscape Symphony, og på en vakker måte beskrives det et blått ørkenlandskap. Med litt pauker, mye fløyte, synther i bunnen og mest piano, danner dette malen for de 16 instrumentale låtene på soloalbumet til André Mello.

André Mello er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med brasilianske Tempus Fugit og Eclipse.

Måten André Mello spiller på gir lett assosiasjoner til Rick Wakeman (Yes), med sine rolige satser som gjerne innehar hurtige 16-dels passasjer. Harpsikord med stemninger tilbake til middelalderen, og ved enkelte anledninger akkorder og sound med røtter til jazzrock, gjør at helhetsinntrykket oppleves positivt variert. Den musikalske hovedtyngden ligger dog i de stemningsfulle rolige og melodiøse symfoniene.

Stemningene minner ved flere anledninger om Andreas Vollenweider, som i stedet for piano bruker elektrisk harpe. I motsetning til Vollenweider's orkesterarrangementer, er det synther og mooger som danner bunnen i klangbildet på dette albumet. Men lyden av harpe, strykere og akustisk gitar hører også med på Blue Desert.

Albumet vil spesielt være av interesse for de som liker de mer rolige og sarte låtene til Iona, Björn J:Son Lindh, Kaipa, Ralph Lundsten, Camel, Bjørn Lynne, Thijs van Leer (Fokus) og David Foster.

Dvelende, drømmende, lett melankolsk, vakkert og jordnært. Kvaliteten er bra, foruten de tydelig programmerte trommene (som gjerne kunne vært utelatt) på siste spor og ellers noen fløytetoner som kunne vært bedre stemt, men det er min personlige smak og meget pirkete kritikk. Alt i alt er dette en flott, rolig og behagelig musikalsk oase.

Tilbake

	MOOM bone idol
		Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1998/99 Utgitt 1999 Plateselskap Delerium Katalognr. DELEC CD 051 Spilletid 48:54 Anmelder Rikard Toftesund

Denne kvintetten fikk mye ros for sin debut-CD Toot for noen år tilbake, og personlig har jeg hatt høye forventninger til oppfølgeren. Moom skiller seg vesentlig fra brorparten av artistene på Delerium-labelen, ikke minst gjennom sin hardnakkede forfekting av verdien i det bevisst retrospektive; denne gjengen lever og ånder for det sene 60- og grytidlige 70-tall, og ser tydeligvis ingen grunn til å dekke over det med påtatt ironi eller kynisme.

Musikalsk forener gruppa impulser fra to distinkte leirer, nemlig tidlig Canterbury (Kevin Ayers, Delivery og særlig Caravan) og amerikansk vestkyst-sound (spesielt Grateful Dead ca. Mars Hotel og Blues for Allah), men leverer denne syntesen med en sjel og nerve som er helt egenartet. Moom har vært beskrevet som Englands svar på USAs Phish, men fremstår som et betydelig mer gjennomført alternativ; hovedingrediensene er a) sofistikerte og oppfinnsomme låt-arrangementer, krydret med uforutsigbare modulasjoner og instrumentale utflukter (dog alltid innen rammen av et "jordnært" sangformat), b) smarte og harmonisk avanserte melodiføringer som klistrer seg til membranen med en nærmest Steely Dan-aktig konsekvens, parert av døsige vokallinjer som sitter spikret til det verbale budskapet de drømmende tekstene formidler, og sist men ikke minst, c) JAMMING! Opp, ned, bort, tilbake, frem osv.

Det er især via disse partiene med uhyre suggererende jamming at Moom viser seg å være et usedvanlig samspilt rockeband, tidvis grensende mot det virtuose, og det er dette som gir Bone Idol utvilsom "progressiv" legitimitet. Jeg kan ikke huske å ha hørt 60-tallslegender som Quicksilver Messenger Service eller the Dead frembringe "lineære" improvisasjoner med tilsvarende driv, og dét sier ikke så rent lite; samtlige involverte (to el-gitarer, bass, hammond/piano, slagverk) er meget dyktige og håndterer alle musikalske aspekter med én og samme letthet.

For dem av oss som elsker disse sidene ved det vi kan kalle "proto-progressiv" rock, må Moom være en fantastisk live-opplevelse. Synd at vi aldri kommer til å overvære noe slikt; gruppas musikk når neppe frem til verken flertallet av eksperimentalistene eller den gjennomsnittlige neo-progfan, for ikke å snakke om indie-popperne som dirigerer konsertbransjen og påstår å kjenne "sin" fortid! Likevel er Bone Idol herved høyt anbefalt til alle med selv den fjerneste interesse for 60- og 70-tallsrock; hvem vet, kanskje er dette det nærmeste vi kommer en progressiv "party-plate"?
Tilbake

Regressive lyster fornektes ikke på debutalbumet til denne italienske kvartetten (Hammond/piano/minimoog/vokal, el./ak. gitar, bassgitar, slagverk + tverrfløyte-gjest). 90-tallet frembragte nostalgitripper som Men of Lake, Standarte og Nuova Era, men overfor Odessa kommer nok samtlige til kort; dette er uten tvil det mest ensidig retrobaserte progbandet jeg har hørt de siste par årene. Og det er betydelig mer vellykket enn ovennevnte!

Med unntak av én 9-minutters affære, ligger alle låtene i 3-6 minutters formatet. Brorparten vektlegger den vibrerende, lidenskapelige stemmen til sangeren/tangentspilleren, samt et ofte innfløkt virvar av aktivitet fra gitaristen - noe som ikke akkurat distanserer gruppens musikk fra gamle rever som Biglietto Per L'Inferno, Jumbo, Semiramis, Alphataurus og JET. Generelt sett er det en overflod av 'forhistoriske' løsninger og momenter på Stazione Getsemani, og dette topper seg med cover-versjoner av klassikerne Alzo un muro elettrico (Rovescio Della Medaglia) og Caronte (The Trip).

Her er mange detaljer å elske for fans av eldre italo-prog, men det som likevel gjør albumet verdt en 'seriøs' lytt, er kvaliteten på låtmaterialet. Jeg synes oppriktig talt at flesteparten av Odessas idéer langt på vei overgår bandets åpenbare forbilder fra gammelt av, og hører med atskillig mer åpent hjerte til disse fire karene enn til jevne 'stoner-rockband' som Bigelf o.l.; i det minste får du visse strukturelle utfordringer på kjøpet hos disse. Kjøp Stazione Getsemani og kjenn håret flise seg!

Tilbake

	ORATORY illusion dimensions
		Format CD Nasjonalitet Portugal Innspilt 2000 Utgitt 2000 Plateselskap Limb Music Productions Katalognr. LMP 0009-020 CD Spilletid 55:52 Anmelder Johan Dalsrud

OK, her har vi den portugisiske billig-utgaven av det tyske power metal bandet Helloween. Dette har vi hørt før, og adskillig bedre de siste 15 årene. Mens band som Helloween ihvertfall skapte et eget sound og hadde noe særpreg, er og blir dette noe helt annet. Relativt rett frem fremførelse med kjedelige doble basstrommer og gitar-riffing jeg som 14-åring klarte like bra.

Svulstige og oppbrukte titler som Metal messenger og Fight for the light blir for enkelt for de fleste over tenåringsalderen.

Til deres forsvar skal det sies at de ikke prøver å profilere seg som progressive som så mange andre heavy band, de sier rett og slett at de spiller 'neo-klassisk melodisk power metal'. Dessuten har de to vokalister, en kvinne og en mann som bryter monotoniteten en smule. Denne skiva burde kanskje ikke vært anmeldt i Tarkus i det hele tatt, men nå er dere ihvertfall klar over hva dette er. Styr unna og bruk tiden på noe helt annet.

Tilbake

Det "progressive" i Matus' materiale, består egentlig i den overordnede visjonen mer enn i formen. Utgangspunktet for dette albumet var å snøre melodiøse, medrivende og sofistikerte rock-fundamenter rundt tonale strofer samplet fra ulike samfunn i den tredje verden. Målet har tydeligvis vært å skape en konseptuell symbiose av ellers motstridende musikalske uttrykk.

Og med dette lykkes Paranoise overraskende godt, selv om den kresne lytter kanskje kunne ønsket seg mer innviklede komposisjons-figurer og løsninger. Isolert sett bygger låtene på en slags intelligent hardrock-fasit med merkbare progressive og psykedeliske tendenser (bl.a. en cover-versjon av Spirit-klassikeren Mechanical World fra 1968!), ispedd en dose amerikansk og etnisk folkemusikk. Det kan iblant minne litt om et fiktivt USA-svar på Porcupine Tree i tiden rundt Signify, og vagt om tidlig Echolyn og Magellan.

Private Power har mange fine stunder, og er i og for seg en solid sak. Den er muligens ikke verken revolusjonær eller revolusjonerende, men ethvert amerikansk band modig nok til å gjengi Noam Chomsky-sitater på CD-heftet fortjener en viss ros uavhengig av musikalsk innhold, og når nettopp innholdet dessuten viser seg å være såpass interessant som dette, ender vi med et mer enn godkjent album.
Tilbake

	RICK RAY clone man/neurotic tendencies
		Format 2 x CD-R Nasjonalitet USA Innspilt 1999 Utgitt 1999 Plateselskap Neurosis Records Katalognr. Spilletid 70:47/69:02 Anmelder Johan Dalsrud

Som i forrige Tarkus anmeldes det også nå to hjemmelagde skiver fra Rick Ray. Denne mannen bør jo få en premie i produktivitet : 4 cd utgivelser alle opp mot 70 minutter lange i løpet av et år! Og det værste (eller beste) er at det er ikke er så dårlig heller.

OK, greit at det høres litt amatørmessig ut når det gjelder produksjon, mannen gjør jo alt selv. Sansynligvis gjelder det all coverdesign (ganske humoristisk) og brenning av CD'er også, samt distrubisjon. Og om ikke dette er nok, har han tidligere gitt ut fem andre cd'er også. Ray er hovedsaklig gitarist, men synger, spiller bass, synth, og programmerer sin RX8 trommemaskin relativt bra. Litt hjelp får han også på disse skivene av Rick Schultz på klarinett, og Jack Ambrose og John Cek på vokal.

Det er teknisk ganske variert, og mange låter har bra driv og gode melodier, men amatørmessig tatt opp, og noen innersvinger har Ray tatt her og der. Ikke alt er like presist, og han er vel ingen stor vokalist. Jeg støtter mye av den oppfatningen Sven fikk av Ray i forrige Tarkus (bla opp på side 31 i nr 11). Både låt-titler og design av platene viser at Ray har sans for humor, eller hva sies om titler som: 'Rodent Man, Money Up Your Nose, I Can't Stand It, Guitarby's Sandwich og Front Seat In Hell. Det lukter litt Zappa av dette her synes nå jeg.

Det er en del å sette fingeren på i mange låter, men en ting skal Rick Ray virkelig ha honør for, og det er pågangsmot, humor og tro på seg selv. Hvor mange hadde giddet å gi ut 9 cd'er med selvkomponert små kompleks melodiøs gitar-rock for egen regning?

Men det spørs hvor interessant det for andre enn Rick og hans venner, og kanskje de som sysler med en manns gitar-prosjekter i hjemmestudioet sitt.
Tilbake

	RHAPSODY holy thunderforce
		Format CD Nasjonalitet Italia Innspilt 2000 Utgitt 2000 Plateselskap Limb Music Productions Katalognr. RSLN 032 Spilletid 57:09 Anmelder Johan Dalsrud

Velkommen inn i en verden fylt med drager, riddere, trollmenn og alskens fantisimonstre og krigshelter. Blander du macho rockerene Manowar med tysk power metal og hiver oppi en dæsj Tolkien og Conan barbareren, så får du får et hint om hva denne gjengen driver med. Voldsom pompøs og symfonisk høy energi-heavy med klassiske elementer. Ikke ulikt noe av det Yngwie Malmsteen eller band som Stratovarius har bedrevet. Denne utgivelsen er en mini-cd med kun 3 låter. Det er en smakebit av det kommende albumet Dawn of Victory i tillegg til to låter fra tidligere plater.

Det er kompetente musikere vi har med å gjøre, tett samspill, og meget bra driv og trøkk, men akk så svulstig. Middelalder temaer om krig og legender, magi og ondskap her helt klart sitt publikum. Jeg er ikke en av dem, og lar dermed band som dette passere, og bruker pengene mine et annet sted.

Tilbake

	SHADOW KEEP corruption within
		Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 2000 Utgitt 2000 Plateselskap Limb Music Katalognr. LMP 0009-021 CD Spilletid 63:24 Anmelder Petrus Bojanowski

Omslaget på debutalbumet til engelske Shadow Keep skaper raskt mistanke om hvilken type musikk dette dreier seg om. Det lange håret, harde image, tekstfonten og kanskje ikke minst en skrekkinngytende drage som bryter seg ut av en borg, taler jo sitt.

Titler som Dark Tower, The Trial Of Your Betrayal, Altar Of Madness, Silver Sword og Murder understreker mistanken, og dette er hardt og rått. Shadow Keep er et meget lovende metal band, med tilsnitt av progmetal. Musikken virker inspirert av 80-tallets rå heavy metal og er samtidig elegant blandet med 90-tallets melodiske power metal.

Queensryche, Watchtower, Vicious Rumors, Crimson Glory og Fates Warning virker som forbilder. Låtene er gitarbaserte og fremføres i et forrykende tempo, med et dystert og mørkt stemningsbilde. Selv rolige åpninger blir raskt erstattet av gnistrende doble basstrommer. Alt er meget godt samkjørt og fremført. Lydbildet er også av ypperste kvalitet.

I tillegg til Clive Nolan, som hjelper til med (litt) keyboards, bidrar Threshold-gitaristen Karl Groom på bandets solide debutalbum. Sangeren har noe av det upolerte og halvtamme over seg, som for eksempel Bruce Dickinson i Iron Maiden, men er nok ikke fullt så dreven. Kombinasjonen av den skyhøye og ultralyse pipestemmen sammen med de dundrende gitarene kan nok av og til oppleves som for mye på en gang. Albumets 11 låter har derfor heldigvis noen rolige partier innimellom, som skaper den nødvendige hvile og variasjon. En meget bra debut og et lovende band, selv om dette ikke er direkte progressivt.

Tilbake

	TEMPUS FUGIT the dawn after the storm
		Format CD Nasjonalitet Brasil Innspilt 1998/99 Utgitt 1999 Plateselskap Rock Symphony Ltda Katalognr. RSLN 032 Spilletid 57:09 Anmelder Johan Dalsrud

Brasilianske Tempus Fugit er ute med sitt andre album i en pompøs symfonisk prog rock stil, og slekter sterkt på italienske Il Trono Dei Ricordi og amerikanske Illuvatar.

I og med at jeg virkelig liker disse to banda, falt Tepus Fugit i min smak Mesteparten av plata er instrumental med unntak av 3 låter. Hovedperson i bandet er keyboardist André Mello som har skrevet 7 av 9 spor, og også synger. Ary Moura spiller trommer, Henrique Simees spiller gitar og mandolin og Andre Luiz klimper på bassen. De har allerede rukket å spille live sammen med mere kjente band som feks. Pär Lindh Project, Apocalypse og Pendragon.

Tykke tepper av feite og varierte keyboard lyder, med melodiøse soloer både fra synth og gitar, er det som preger mesteparten av denne plata. Både rolige og mer pompøse partier blir behørlig dynket av Mello's arsenal av gamle og nye synther (som han har en god del av i følge lista på coveret). Men også litt piano og klassisk gitar har fått plass. Det lille akustiske gitar stykket Preludio de Sevilla viser at gitaristen virkelig kan spise kirsebær med de store gutta. Låtene med vokal er helt greie, for de roer ned litt og skaper bedre dynamikk på plata, men det skal sies at Mello er bedre til å spille synth enn til å synge.

Nok en gang har plateselskapet Rock Symphony gitt ut et lytteverdig produkt, og liker du pent produsert pompøst/symfonisk prog med lass på lass med synther og gitarer er dette en plate å gå for. Adskillig bedre enn det andre brasilianske bandet på samme label, anmeldt dette nummer. Tempus Fugit bør derfor finne sine kjøpere i dette lille land også, særlig blandt fans av de symfoniske sidene av nevnte band og Camel, ELP, Genesis, Yes, Eloy og så videre.....
Tilbake

The Big Gundown gjorde saksofonisten, komponisten og orkesterlederen John Zorn verdenskjent mer eller mindre over natten i '85, og her kommer albumet i en 15års-jubileumsutgave med bonusspor, nytt omslag, fyldig folder og det hele. Dersom noen skulle være ukjent med denne for lengst legendariske platen, består den av Zorns ærbødige hyllest til Italias kanskje mest omdiskuterte tonesetter i etterkrigstiden, Ennio Morricone - særlig kjent for sine utallige filmsoundtracks fra 60-, 70- og 80-tallet.

Dette er ikke noen ordinær samling cover-versjoner av 'etablert' materiale, men et vesentlig stykke musikkhistorie; albumet syner hvordan personligheten Zorn ble fenomenet med samme navn - en utømmelig kilde kunstnerisk kreativitet. Noe av filosofien har alltid vært musikken som antar 'ny' substans og blir et eget medium idét den viderebehandles av 'utenforstående', og her ligger selvsagt kimen til mange av mannens snodigste innspill; de gigantiske 'game-pieces'-prosjektene fra sent 70-tall (hvor gjerne 30-40 musikere samhandlet over skjematiske improvisasjonsbygninger via tegnspråk, elektroniske og fysiske signaler og impulser), 'grafiske' orkesterstykker, deathmetal-tolkninger av 'frijazz-slagere' osv. For Zorn befinner man seg langt innenfor komposisjonsstadiet i samme øyeblikk en lydmessig idé artikuleres, og ergo blir skillet mellom arrangert og improvisert musikk illusorisk, i likhet med 'subjektets' rolle i det hele. Dette er et gjennomgående budskap i samtlige av mannens engasjementer, enten han opptrer som enkeltsolist, bandleder/instrumentalist, dirigent, løsrevet komponist eller gjestemusiker; hver bidige gang et stykke fremføres, tilføres elementer selv til konstruksjonen rundt den opprinnelige formen.

Men det var likevel først med The Big Gundown at John Zorn fikk presentert seg utover de snevreste miljøene; LPen ble en sensasjon og solgte i et opplag som var ytterst merkverdig for kunstmusikk å regne. Det er på denne bakgrunn at han har kunnet realisere de senere og minst like ambisiøse prosjektene sine: egne plateselskap, workshops, stipend-utlysninger til unge aspiranter, turnéprogrammer osv.

Og musikken? Den ligner ikke på noe du har vært borti verken før eller siden. En nesten utenomjordisk fusjon av alle tenkbare kategorier; klassisk, jazz, rock, elektronikk, folketone, kontemporær, improvisasjon - forent i sømløse broderier av vellyd og ulyd om hinannen. Og selv om det i bunn og grunn er Ennio Morricones skriverier vi lytter til, forstås filosofien desto bedre underveis: musikken skapes av dem som virkeliggjør idéene, og her får vi altså Bill Frisell, Arto Lindsay, Tim Berne, Christian Marclay, Ned Rothenberg, Fred Frith, Wayne Horvitz, Derek Bailey, Greg Cohen, Marc Ribot, Diamanda Galas, Mike Patton, Shelley Hirsch og et utall andre av den vestlige verdens mest oppegående eksperimentalister. Bedre innføring i begrepet 'ny musikk' får du ikke, og dette er en av årets viktigste 'progressive' utgivelser.

Tilbake

	•DIVERSE ARTISTER polish art rock vol 1
		Format CD Nasjonalitet Polen Innspilt - Utgitt 2000 Plateselskap Lynx Music Katalognr. LM 04CD Spilletid 69:48 Anmelder Jon Christian Lie

Lynx Music er navnet på et ny-etablert, polsk prog-selskap. Denne CD'en inneholder bidrag fra de gruppene som er å finne på labelen, i tillegg til noen utenfra. CD'en er kun trykket opp i 500 eksemplarer og med hver CD følger det et fyldig hefte som er utformet som en bok. Konseptet er spennende fordi det viser hva som rører seg i det polske prog-miljøet for tiden.

Abraxas: Først ut er "veteranene" Abraxas som har tre CD'er bak seg. De kombinerer prog, goth og symforock på et stilfullt vis. Her er stemningen satt i fokus. En litt monoton og trolsk låt preget av teatralsk vokal, tungt driv og pompøse synther. Polsk tekst.

Museion: Mye taler for at Museion har lyttet en del til Pink Floyd, og muligens Eloy i det siste. Svevende og tilbakelent symforock med en David Gilmour-inspirert slidegitar-solo. Beklageligvis låter det nokså surt her og der, spesielt vokal-prestasjonene. Polsk tekst.

Anamor: Denne gruppa minner sterkt om både Clannad og Marillion. De serverer en myk symfo med vakkert gitar-spill, men dette ble litt vel pregløst og glatt i kantene. Kvinnelig vokal. Polsk tekst.

Millenium: Hvor lurt det er å spille cover-låter på en utgivelse som denne kan alltids diskuteres, men Milleniums tolkning av Beatles-klassikeren A Day In The Life er uansett et artig innslag. "Beatles i grunge-innpakning".

Lukasz Swiech: Så er det duket for en langt mørkere atmosfære. Denne gjengen har tydeligvis latt seg påvirke av Mr. Bungle og de dystre sidene til Faith No More. En noe små(p)syk låt preget av dyp vokal, tunge riff og dommedags-synth. Polsk tekst.

Lizard: Lizard viser oss deres kvaliteter som live-band, og det er ingen tvil om at scenen er deres rette element. Kraftfull vokal og et imponerende tett samspill, preger denne låta som sender tankene i retning bandet UK. Polsk tekst.

Albion: "Pompøs neo-prog" er et par stikkord som skulle beskrive Albion godt. Jeg aner litt Arena-tendenser her, ispedd tyngre gitarer. De forsøker å låte så storslått som mulig, men greier det ikke. Kan det ha noe å gjøre med at synth'en låter plastikk og at trommisen er solid ute og kjører? Kvinnelig vokal. Polsk tekst.

Revolver: Denne gjengen tar oss med på en hyllest til en avdød legende i Frank Zappa In Memoriam, som i det store og hele er en ren gitar-jam med et tilbakelent groove, samt lyd-effekter på bakgrunnstape. Vi snakker om tilnærmet psykedelisk fusion.

Framauro: Når det gjelder dette bandet må jeg bare påpeke at de kunne vært mer heldig med valg av låt. Jeg fikk nemlig sjansen til å høre deres debut-CD, og der legger de for dagen en lyrisk og stemningsfull form for symforock med synth-tepper og emosjonell gitar-føring. Denne låta hadde i grunn passet bedre i Melodi Grand Prix! Polsk tekst.

Kroner Cirkus: Merkelig kutt dette her. Innledningsvis møter vi gode riff i Black Sabbath-tradisjon som følges opp av raskere, intrikat riffing. Etter dette endrer låta fullstendig karakter og en slapp, altfor lang AOR-låt åpenbarer seg (grøss!!). Helt til slutt kommer riffingen tilbake atter ei gang... Polsk tekst.

Quidam: Kanskje det mest omtalte polske prog-bandet for tiden? Det ikke uten grunn. Quidam spiller sin behagelige symfo svært så bra. Jeg aner inspirasjon fra keltisk musikk og en god dose Camel. CD'ens helt klart sterkeste kort. Opptaket er forøvrig fra "Baja Prog"- festivalen i 1999.

Tilbake