show
| Format | CD |
| Nasjonalitet | Ungarn |
| Innspilt | 2003 |
| Utgitt | 2003 |
| Plateselskap | Periferic Records |
| Katalognr. | BGCD 102 |
| Spilletid | 72:09 |
| Anmelder | Sven Eriksen |
| AFTER CRYING show |
||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||
A new world’s coming and the old one’s gone er åpningsreplikken på After Cryings helt ferske plate, og jeg kan vanskelig tenke meg en tekstlinje som kunne passe bedre på denne plata. After Crying er etter min ringe mening det bandet som med best resultat har klart å modernisere den progressive rocken uten å skjære ut i den ene eller den andre sære retning. De ser tilbake og framover med det samme skarpe blikket, og basert på det de ser lager de en altoppslukende musikalsk beretning.
Show er gruppas første plate med utelukkende nytt materiale siden 6 i 1997, en plate som ikke helt innfridde. Besetningen er den samme, kun litt utvidet, men gruppa virker allikevel radikalt fornyet. Det er blant annet mye større kontraster i det musikalske uttrykket. Fremdeles låner de mye musikk. Åpningslåta New World Coming innledes med tonene fra den gregorianske melodien til Dies Irae fra 1200-tallet, og de inkorporerer (selvfølgelig) flere temaer fra Dvoraks New World Symphony.
After Cryings store fortrinn er at de er uten musikalske begrensninger. De er så suverene musikere at de kan realisere absolutt alle de idéene de måtte ha. De er rockeband i det ene øyeblikket, et halvt symfoniorkester i det neste, rendyrka progband, storband, jazzensemble, og de har solister på de fleste instrumenter (riktignok med en fyldig gjesteliste). Virtuositet kan selvfølgelig brukes på mange måter, man kan begrense seg til å spille raske, forutsigbare arpeggioer hele livet (nevner ikke navn), eller man kan bruke den til å skape musikk som er unik. After Crying er et band som i en helt annen grad enn andre perfeksjonerer sine musikalske idéer (et av bandmedlemmene er da også kreditert med “konsept og dramaturgi”). Mye av det de gjør er i samme musikalske landskap som The Enid, men uansett hvor glad jeg er i Robert John Godfreys gjeng, The Enid blir som famlende amatører i dette selskapet.
I Remote Control viser After Crying at de ikke helt har glemt sine ELP-influenser. Låta er lagt opp som en TV-kveld med både reklameavbrudd og nyheter underveis. Dagens/morgendagens teknologiske samfunn er forresten gjennomgangstema for tekstene på plata. Technopolis er nesten storbandjazz (med en energi og et trøkk jeg aldri har hørt hos noe storband). Den korte instrumentalen Globeville At Night er tilegnet Bela Bartok. Wanna Be A Member? er en herlig miks av rapping, Crimson-gitarer og Renaissance-aktig symfonisk rock. Secret Service er med sine 15 minutter et helt lite album alene. Med en vokalist som høres ut som John Wetton blir de et slags alternativt 00-talls King Crimson. De låner til alt overmål åpnings/avslutningstemaet fra Easy Money – og Ravels Bolero som de framfører i en blanding av jazz- og Crimson-stil. Brutalitet og skjønnhet smeltet sammen til en perfekt enhet.
Show er 72 minutter fullpakket action. Årets plate! Suverent!!
© 2003 Tarkus Magazine