ADVENT cantus firmus
	Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2006 Utgitt 2006 Plateselskap privat Anmelder Sven Eriksen

Advent har bare ett album bak seg (Advent fra 1997, anmeldt i Tarkus nr 7), men de spiller med en teknikk og en selvtillit som om de skulle ha et dusin albums erfaring. I tillegg viser de en kreativitet og et låtskrivertalent som få — hvis noen — matcher innenfor denne progsjangeren.

Albumet åpner med to minutter festlig acapella-sang før vi er over i instrumentalen «Awaiting The Call». Her viser de litt jazzrock-tendenser i kombinasjon med mer tradisjonelle prog-fakter. Til tross for at det er et meget godt stykke arbeid er det allikevel kanskje platas minst interessante kutt. «Parenting Parents» som følger henter mye fra Kerry Minnears komposisjoner for Gentle Giant. Skjørt, intrikat melodisk og ytterst stemningsfullt — i det hele tatt et ekstremt vakkert stykke musikk hvor bandet påny viser sine vokale ferdigheter.

Advent henter mye inspirasjon fra 70-tallets prog-tankegang, men de har et mer moderne lydbilde i det at ingen av de to tangentspillerne er satt opp med «vintage» keyboards, med andre ord, en plate uten Hammondorgler og Mellotroner. Det kler musikken godt og gjør plata bare så mye mer tidløs.

Låt nr fire, «Utter Once Her Name» ligger litt i samme gate som forrige kutt, men komposisjonen veksler mellom tilsynelatende enkel melodiføring og mer odde toneganger. Veldig neddempet, og tradisjonelt på en utradisjonell måte. «Remembering When» er en ny instrumental, litt i Steve Hakcett-land og med fantastiske akkordprogresjoner — noe som forøvrig preger hele skiva.

Jeg er ofte (og med rette, viser det seg til stadighet) skeptisk til veldig lange låter, desto deiligere er det å virkelig ta feil for en gangs skyld. Den 18 minutter lange «Ramblin’ Sailor» er virkelig et mesterverk. Her klarer bandet å kombinere Gryphons «Sir Gavin Grimbold», Gentle Giants «His Last Voyage», Rituals «Seasong For The Moominpappa», ELPs «Jerusalem» og Genesis’ «The Knife» og «After The Ordeal» — pluss uendelig mye mer — i en og samme komposisjon. Et oppkomme av ideer pakket tett som sardin i olje (tolags), ikke ett eneste hvileskjær, men gjennomarbeidet og uten dødpunkter. I tillegg er «Ramblin’ Sailor» et stykke progressiv rock som riktignok har hentet inspirasjon fra progens ungdom, men som på ingen måte er «stuck» i fortiden. Dette er et moderne episk progressivt verk.

«Your Healing Hand» er et vokalstykke med et rett så modernistisk (og samtidig uhyre gammelt) uttrykkk – 10cc møter Orlando Di Lasso på Ultimafestivalen. Nok et eksempel på bandets originale og personlige tilnærming til musikken — en låt som ikke ligner på mye annet som serveres innenfor populærmusikken idag, ikke desto mindre et veldig fascinerende musikkstykke. «Firmus Finale» avslutter Cantus Firmus. Instrumental og mer tradisjonell i formen, men majestetisk, og et feiende avslutningsstykke som bygger på temaer fra innledningen.

Som bonus har bandet lagt til remiksede og -mastrede versjoner av to av de fineste låtene fra debutalbumet, «Rear View Mirror» og «Alison Waits (A Ghost Story)». Spesielt sistnevnte er imponerende. Her har vi nok et episk verk (riktignok ikke mer enn snaut 11 minutter denne gang) som for meg oppsummerer hva progressiv rock innebærer — oppfinnsomhet, melodirikdom, stilmessig grensesprengende, komposisjonsmessig intelligent, aldri repeterende uten dermed å bli springende og ufokusert. En låt som gir meg mye av den samme følelsen som da jeg hørte LPen Acquiring The Taste for første gang.

Cantus Firmus er i mine ører rett og slett en av de fineste platene som noen sinne er laget. Og det sier ikke så rent lite!.

© 2007 Tarkus Magazine